Velstående

Jeg reiser snart til Stavanger, til det kjæreste og vakreste jeg har. Det nydeligste vesen med de deiligste pupper, og velduftende hår. Og vi skal sove i samme seng. Høhø. Jeg kommer til å tafse hele natten. Jeg er ikke lesbisk, men noen er man bare så glad i at man faktisk kunne vurdert å gifte seg. Slik er det i dette tilfellet.

Og vi skal, bare for å toppe det hele, på roadtrip og hyttetur til Egersund for å sikle til den enestående Janove og hans makeløse Kaizers. Som vi også skal se i Grieghallen i februar. Vi tar en mini Norgesturné. Herlich. Gud, jeg gleder meg. Nå når solen titter frem, løsner vinterdepresjonene litt grepet også. Fryd og gammen, jammen jammen.

Frykt

Hennes kropp skjelver,

hun klarer ikke gråte.

Tankene svever,

som en tåkedis.

Hennes øyne lukkes,

men hun kan ikke sove.

Alt svimler,

kontrollen er borte.

Panikken griper med et jerngrep,

og med ett er det som hun drukner.

Hun lar seg selv synke ned,

ned i det myke vannet.

Plutselig er det helt stille,

solen sender stråler gjennom disen.

Et smil brer seg om hennes munn,

hun vet at hun endelig er fri.

Ensom

Noe mørkt på innsiden vokser,

det blir større dag for dag.

En liten pike skriker,

men klarer ikke komme fra.

Helt alene i verden,

følelsen er enorm.

En rungende stillhet truer,

nesten som en begynnende storm.

Alle er nå borte,

ingen kan dele hennes tanker.

Tiden den går saktere,

mens hjertet fortsatt banker.

Prosjekt all-alone-lørdag

Jaja, da satt vi her aleine en lørdagskveld, frivillig, og ser på en eller annen møkkafilm på tv 2. Romantisk komedie, med alle klisjeene det innebærer. Og jeg klarer ikke la være å se på, selvom det får meg til å ville grine og rive av meg håret. Delvis fordi sånt kliss gjør meg kvalm, og delvis fordi jeg er fucka misunnelig. Også er det jo også det faktum at jeg faktisk sitter aleine på en lørdagskveld og ser på det. Bare det er jo til å bli kraftig deprimert av. Jeg har laget taco i store mengder, til meg selv. Siden jeg er aleine. Og ville ha taco. Så nå har jeg grist over hele den hvite singleten min, men det driter jeg i. Siden jeg er aleine. Sitter her som et slakt i stresslessen, med tilgriset hvit singlet. Mangler bare siggen i kjeften, ølen i hånden og fotball på tv. Og en penis eventuelt. Og en trailer trash wife. Fuck ass, nå begynner jeg å dagdrømme og.

Min kjære søster har i tillegg laget shitloads med muffins, bare sånn at jeg kan spise meg enda feitere og grise enda litt til. Livet er fullkomment. Så stakk hun til kjæresten. Og lot meg sitte igjen her som en bitterfitte. Men det gjør egentlig ikke så mye, for jeg liker egentlig å være aleine. Jeg bare liker i tillegg å gi andre dårlig samvittighet for det. Noe jeg har lært av mamma, hun er en mester på å gi en dårlig samvittighet for de mest idiotiske ting. Men det er vel sånn mammaer gjør. I <3 Mommy. Nei nei, dette er ikke sunt for meg. Tar en løpetur. Schnakkes.

Selvhøytidelig? Kan jeg aldri tro.

Det er ingen som ler så høyt av meg som meg selv. Seriøst. Jeg elsker mine egne vitser, og ler høylytt av meg selv om det er andre tilstede eller om jeg er alene. Det er hysterisk. Gu kå godt de gale har det. Altså, hvis ingen andre syns jeg er morsom så får jeg vel ta ansvar for det selv. Det er jo rett og rimelig. Jeg er jo tross alt en svært ansvarlig person. Og lystløgner. Det er en god kombinasjon. Så nå kan du lure på hvilken av de som er sann. Tenk på det til imorgen!

Så usannsynlig usaklig

Jeg er så innforjævlig trøtt. Det er forbanna urettferdig for jeg hadde ikke gleden av å være på fylla igår engang. Og når man endelig har en søndag der man ikke er bakfull, er det jo sjukt urettferdig å føle seg sånn likevel. Kroppen verker, jeg er full av blåmerker (som mest sannsynlig stammer fra fredagsnatten), og tiltaket er på bånn. Men det er vel sånn søndager skal være, slappe og lite produktive. Jeg trives forsåvidt med det. Ikke er det fint vær heller. Noe som egentlig er greit, for da kan jeg si at "hadde det ikke vært for været, så hadde jeg gått en tur på fjellet". Og ingen vil noen gang finne ut at det bare er bullshit, for jeg hadde mest sannsynlig ikke gått på fjellet uansett. Med mindre de leser dette da. Da er jeg fucked.

Jeg har egentlig innsett at jeg er en elendig blogger. Jeg er helt fjern når jeg først gidder å skrive innlegg, sånn at de blir helt meningsløse. Rævva blues. Jeg er kanskje ikke så dyp jeg. Kanskje jeg egentlig er en ape, men ingen merker det fordi jeg er jækla bra på late som jeg har sosiale antenner når det virkelig gjelder. Men i virkeligheten er de totalt fraværende. Og de som kjenner meg best vet såklart dette, og godtar meg for den jeg er. Og de som ikke kjenner meg, får bare ha det så godt. Toodles.

I hate everyone.

All the people on the street, I hate you all. And the people that I meet, I hate you all. And the people that I know, I hate you all. And the people that I dont, I hate you all.